FLUOR OG DET ONDE HELSEVESEN |
Det skjer hver dag ting bak ryggen på oss som vi ikke skal få vite noe om. Ikke med en gang, iallefall. Bare litt etter litt, og helst lenge etterat det er skjedd og skaden er gjort. Og helst bør de ansvarlige ligge trygt under torven, så de ikke kan stilles til ansvar. Men ikke alt kan foregå i fortrolige samtaler i enerom, slik at det ikke foreligger bevis. Det må av og til skrives litt. En gruppe av en viss størrelse blir involvert, og det medfører en stygg risiko for at det alltid er en eller annen tulling som kan komme til å plumpe ut med et eller annet. Eller at utviklingen selv avslører medaljens bakside. Dermed må det røyklegges. Slikt lureri for å føre folk bak lyset skjer ikke bare i andre land, men har også vært en bevisst linje fra helsemyndighetenes side hos oss. Tidligere helsedirektør Karl Evang har nemlig vært så vennlig å informere oss om dette. I et foredrag om "Kampen mot tannsykdommene i Norge" uttalte han i 1956:
Hva dreier det hele seg egentlig om? Er det et spørsmål om flere eller færre hull i tenner? Ja, det er jo det man vil ha oss til å tro. Men går man under overflaten, så er dette i sin kjerne et spørsmål om makt over medmennesker, om moral og integritet hos personer som har fått betrodde stillinger og verv i et samfunn. Det er ikke deres oppgave å "røklegge" noe som helst. Det er deres oppgave å beskytte våre barn, ikke å forgifte dem.
Har du vært på sykehus og er blitt operert under full narkose, så kan du være blitt bedøvet med en fluorgass kalt Fluothane (eller Halothane). Fluothane er et langt bedre anestesimiddel enn for eksempel gamle dagers kloroform og eter, fordi det er færre skadelige bivirkninger. Allikevel har det vært medisinske rapporter om leverskader ved bruk av Fluothane, og enkelte mulige dødsfall.
Det har dessuten vært rapportert om dødsfall av teflongass. Hvis teflon utsettes for varme på rundt 500 grader Celsius eller mer, så utvikles en høygiftig gass som fører til død på få minutter. En amerikansk kvinne hadde lagt en glødende sigarett i en teflonpanne. Det medførte at litt teflon smeltet inn i gloen. Da hun tok neste drag av sigaretten slik at temperaturen i gloen steg, utviklet teflon en gass som kvinnen trakk ned i lungene. Det var det siste hun gjorde.
I tillegg til det fluor du daglig inntar i form av preparater og lignende, så får du også stoffet fra naturlige kilder, så som mat og drikke. Fisk og te er relativt rike fluorkilder. Vanligvis også drikkevann fra borede brønner.
Fluorose - det betyr kronisk fluorforgiftning - har rammet mennesker som har spist mye fisk (befolkningen på øya Tristan da Cunha), drukket te (England) og drukket fluorholdig drikkevann (mange land). Den type forgiftning som rammer tennene, dental fluorose, viser seg først som synlige, eggeskallhvite flekker på tannemaljen, særlig på de øvre fortenners forside - altså på det kosmetisk sett verste stedet - og kan gradvis bli mørkere med årene, altså stadig mer skjemmende. I de verste tilfellene av fluorose kan tennene bli svarte og deformerte. Det er flere rapporter som forteller, at mennesker med slike tenner har tildels store psykiske problemer.
Fluorose kan også ramme benvevet og føre til en smertefull deformering av knoklene med invaliditet til følge både hos mennesker og dyr. For eksempel er husdyr som har beitet på fluorforurenset gress nær norske aluminiumsverk, blitt rammet av fluorose i så sterk grad at flere av dem ikke greide å gå. De greide tilsist heller ikke å tygge fòret, slik at de måtte avlives.
Vanligvis har folk som er rammet av fluorose i knokler og ledd, drukket vann med relativt høyt fluornivå, høyere enn det som anbefales, men det finnes faktisk områder i verden der slik forgiftning også har rammet mennesker som har drukket vann med samme fluornivå som helsemyndighetene anbefaler som det med best virkning mot tannråte - stedets klima tatt i betraktning. Fra India har vi fått slike rapporter. Årsaken til disse fluorforgiftningene er at innbyggerne bor i et varmt strøk og derfor drikker mer av det fluorforgiftede vannet.
Den nå avdøde sør-afrikanske fluorforskeren professor Douw Steyn summerte egne erfaringer i et brev til Detroit Common Council i 1962:
La meg dessuten påpeke at fluortabletter, brukt på anbefalt måte, har gitt 1 prosent av brukerne allergilignende plager. Dette ble oppdaget under et forsøk i USA. Ved bruk av narretabletter ble det påvist at fluor var årsaken. Det indikerer at hvis alle nordmenn brukte fluortabletter slik det anbefales, ville 44.000 av dem bli rammet av slike plager. Allergilignende lidelser er også rapportert hos mange mennesker som drikker kunstig fluoridert vann, og hvis tablettforsøket nevnt over indikerer omfanget, vil det si at ca 2 millioner mennesker lider av slike forgiftninger i verden idag, og sannsynligvis vet de ikke at det er fluor som er årsaken. Dertil er det rapportert tilfeller av munnskåld ved bruk av fluortannpasta.
La meg også nevne at amerikanske oppdrettere av chinchilla-kaniner, et kostbart pelsdyr, har hatt bitre erfaringer med kunstig fluortilsatt vann: Omfattende forgiftninger av dyrene, aborter, dødfødte unger og misdannelser. Chinchilla-kaniner særlig sensible for fluor, og må bare få fluorfritt vann.
Og endelig er fluor satt i forbindelse med kreft og arveskader på mennesker, noe jeg skal belyse nærmere nedenfor.
Fluorforurenset luft kan føre til svære ødeleggelser av vegetasjonen. Særlig er nåletrær utsatt og kan vise skader flere mil fra forurensningskilden, gjerne et smelteverk. Ikke minst i Norge har dette vært et problem på grunn av de mange aluminiumsverkene vi er velsignet med.
Fluor har altså en tilbøyelighet til å akkumulere i organismen, det vil si gradvis å hope seg opp i kroppens organer. Av den grunn kan daglige, små mengder, som hver for seg kan være uskadelige for organismen om de tas enkeltvis, etter noen år bygge seg opp til et nivå som blir giftig. Dette nivå varierer fra organ til organ og fra individ til individ avhengig av den enkeltes disposisjon - eller for å sitere hva to av de fremste fluortilhengerne i USA's føderale helsedepartement sa i 1943:
Fremfor alt er fluor en meget farlig enzymgift, og da enzymene er livsviktige komponenter i levende organismers kjemiske prosesser, vil selv meget små fluormengder kunne forårsake skader på liv og helse.
Har våre ansvarlige helsemyndigheter eller deres rådgivere noen gang gitt deg de opplysningene som står ovenfor? Ikke? Du bruker fluor, men du synes ikke de er interessante for deg?
Fordi fluor er så giftig, kan ganske små kvanta ha betydelig større skadeeffekt enn langt større mengder utslipp av andre stoffer. Og fordi fluor gjerne opptrer sammen med andre miljøgifter, og fordi fluorskader ligner på skadene etter annen forurensning, kan de være lette å forveksle hvis man ikke er spesielt oppmerksom på forholdet (Sml. forholdet leddfluorose - reumatisme). Skader på mennesker og dyr, eller skog og annen vegetasjon, som er påstått å være forårsaket av luft og nedbør som er forurenset av f.eks. svovel- og nitrogenforbindelser alene, kan delvis være fluorforgiftning.
Jordbruket fikk først merke effekten av de økende industriforurensningene. De færreste vet at allerede i midten av forrige århundre måtte europeiske smelteverk begynne å betale betydelige beløp i erstatninger for "akutte og varige skader" på natur og jordbruk, og fra århundreskiftet ble situasjonen så alvorlig at deres eksistens ble truet på grunn av omfattende lover og regler. En rekke rettssaker gjorde dem dessuten ansvarlige for fluorskader i omgivelsene. Først skjedde dette i Storbritannia og Tyskland, senere i USA og andre land. Etter 2. verdenskrig også i Norge.
Store folkegrupper kunne bli alvorlig truet. Også disse ulykkene er glemt i våre dager hvor det er så mange andre miljøkatastrofer. Det kan derfor være umaken verd å minne om enkelte av dem, for eksempel dødståkene i Meusedalen, Belgia, i desember 1930; og i Monongaheladalen, Pennsylvania, i oktober 1948. (Aldri hørt om dem, nei?).
Klimatiske forhold førte i flere dager til at alle avgassene fra en rekke lokale industrier (kunstgjødselfabrikker, glassverk, smelteverk) ble lukket inne i de to dalførene. Resultat: Tilsammen 20.000 mennesker ble alvorlig syke og 80 mistet livet. Også mye storfe døde.
En offisiell undersøkelseskommisjon fant at symptomene i Meusedalen tydet på fluorforgiftning, men da bare én(!) fabrikk i området sendte fluor ut i luften, antok man at disse mengdene var for små(!) til å være skyld i ulykken. Årsaken ble derfor antatt å være svoveldioksyd(!) og svovelsyre(!) - sml. "sur nedbør". Dette ble trukket i tvil av enkelte forskere, og da verdens ledende autoritet på fluor dengang - dansken Kaj Roholm - gjennomgikk materialet omhyggelig, mente han at årsaken måtte være akutt fluorforgiftning.
Pennsylvania-ulykken ble også gransket og fluornivå i råstoffer analysert, utslipp målt og fluormengdene i miljøet fastslått. Men tallene er aldri blitt tillatt publisert av oppdragsgiveren, et av USA mektigste stålkonserner, som var involvert i ulykken. Forskeren som ledet undersøkelsen har senere, som vitne i en rettssak, allikevel innrømmet at fluor er en vesentlig forurensningsfare ved produksjon av stål. Også USAs føderale helsedirektorat foretok en undersøkelse av ulykken, "der hensikten ser ut til å ha vært å oppdage minst mulig", skriver den amerikanske legen dr. F. B. Exner, som spesialiserte seg på fluorforgiftninger av mennesker og miljø. Han avslørte en mengde inkonsekvente opplysninger og manglende data om fluor i rapporten.
Den store dødståken i London i desember 1952 er et annet eksempel på katastrofal luftforurensning, men merk at året 1952 kommer etter året 1951, og i denne saken er det av vesentlig betydning, som vi skal se nedenfor. I løpet av fem dager var det en overdødelighet i byen og områdene omkring på ca 12.000 mennesker. Det interessante ved denne ulykken er hva som ikke ble gjort. Heller ikke dét er en tilfeldighet. Grunnen ble nemlig antatt å være svovelforbindelser (også her). En rekke lignende tåker i London hadde gjennom årene ført til overdødelighet på tilsammen flere tusen mennesker. Dr. Exner, som også undersøkte materialet etter disse ulykkene, kunne fastslå, at til tross for at den enorme forurensningen ved kullfyring må ha ført til betydelige fluorutslipp, er ingen undersøkelser utført med henblikk på virkningen av nettopp dette.
Analyser viser at kull inneholder mellom 0.085 og 0,293 prosent fluor (850-2930 ppm F), og nesten alt dette frigjøres ved forbrenning. Det årlige, globale fluorutslipp i vårt livsmiljø bare fra denne ene kilde er beregnet til ca 50.000 tonn - akutt dødelig dose for nærmere ett hundre milliarder mennesker. Undersøkelser for å bringe på det rene den samlede virkningen på natur og miljø av de veldige globale fluorutslipp fra alle kilder, er ikke foretatt. Heller ikke virkningen på mennesker og dyr og deres helse. Vi hører om svovelregnet, nitrogenregnet og tungmetallregnet, men aldri om fluorregnet. Bildet er ikke komplett før vi også påpeker fluorforurensningene fra jordbruket i mellomkrigstiden. En av USAs ledende toksikologer og farmakologer på den tid, dosent ved Stanford universitet og sjefstoksikolog i landbruksdepartementet, dr. Floyd DeEds, skrev i 1933:
Dette var min oppdragelse, og jeg vil - for å hindre misforståelser - påpeke at jeg vet det stadig er forskere av dette kaliber innen vitenskap og forskning. Gudskjelov!
Men det er ikke bare slike. Dessverre! I 1965 lærte jeg noe annet. Da lærte jeg om fluorsaken, og da fikk jeg også for første gang høre om det etablerte ekspertveldets sjikane av professor Ignaz Semmelweis. Han gjorde i forrige århundre en epokegjørende hygienisk oppdagelse, som kunne reddet mange fødende kvinner fra barselsfeber og død på den tid - hvis legestanden hadde tenkt mer på pasientenes liv og helse enn på sin egen prestisje.
Den eneste grunn til at jeg ble interessert i fluorproblemet, var en norsk professor som i en avis besvarte noen spørsmål om fluor tilsatt drikkevann for angivelig å hindre tannråte: Det var absolutt ingen skader, bare nytte. Jeg reagerte på den skråsikre, litt nedlatende tonen professoren tillot seg, og ba om noen referanser til vitenskapelig materiale som dokumenterte sannheten i hans opplysninger. Jeg fikk noen henvisninger, og en av dem fantes i helsedirektoratets bibliotek.
Til min forbløffelse viste det seg at artikkelen også redegjorde for de kroniske forgiftninger som ville ramme så meget som 10-15 prosent av befolkningen hvis den brukte fluor på den måte professoren og helsemyndighetene anbefalte. Det ble vist med fotoillustrasjoner at forgiftningene kunne gi synlige og skjemmende, pigmenterte flekker på forsiden av fortennene - selv ved de laveste skadenivåene, betegnet som "meget mild" og "mild".
Kjensgjerningen var at professoren hadde fart med løgn, og han håpet vel at ingen ville avsløre ham ved å sjekke referansene. Jeg ble klar over at vår skole hadde bygd opp en respekt det ikke var grunnlag for. Den hadde gjort oss dumme og naive.
Derfor overrasket det meg ikke da jeg 10 år senere påny lånte referansen for å benytte fotografiene av de fluorforgiftede tennene i min egen bok om fluorproblemet: Bildene var blitt fjernet! Jeg hadde i mellomtiden brukt ett av dem i offentlig debatt om de fortiede skadene og hadde henvist til referansen. Nå var dette viktig bevis revet ut. Hvem kunne være interessert i å fjerne beviser på at helsedirektoratets og universitetets fluorpolitikk ville forgifte store deler av befolkningen, og at forgiftningene ville bli synlige som skjemmende flekker på tannemaljen hos mange - dokumentert med fotos i fluoristenes egne referanser? (Fluorist = betegnelse på tilhenger av fluorbruk).
Utlånslisten fortalte at boken bare hadde vært lånt en eneste gang siden jeg sist hadde den: Til det odontologiske fakultet ved universitetet i Oslo.
Slik endring er kostbar og ikke alltid mulig, og det ble derfor vedtatt følgende definisjon: Hvis ikke mer enn 10 prosent av befolkningen var rammet av "definitiv" fluorforgiftning av tennene, ble det erklært at kommunen hadde en "negativ fluorose-indeks" og kunne beholde vannkilden. Den magiske grensen for fluornivået mente man var 1 ppm F (1 mg. fluor pr. liter vann. F = kjemisk tegn for fluor).
Men da man senere oppdaget at ved 1 ppm F kunne over 30 prosent av barna ha "definitiv" fluorose, ble "negativ-indeksen" hevet til 20 prosent. Med andre ord, i kommuner hvor inntil en femtedel av befolkningen var blitt fluorforgiftet, lot man som om det ikke var fluorskader i det hele tatt! "Definitiv" tannfluorose ville si at forgiftningsskadene var synlige for det blotte øye, og rammet, som før nevnt, fortennenes forside særlig hardt. Bilder viser at de er direkte vansirende for et ansikt om tennene blir synlige, for eksempel når man smiler.
Fordi det i løpet av kort tid på slutten av 1940-tallet skjedde en dramatisk og påfallende hurtig endring i synet på fluor fra USAs offentlige helsemyndigheters og visse fagkretsers side, vil jeg med noen få utsagn fra kompetente forskere, summere den viten man hadde fått om fluor og menneskers helse frem til 1951:
"... det er åpenbart at et fluorinntak på 1 til 2 mg pr dag er giftig for et barn," fastslo den før nevnte dr. Floyd DeEds i 1933 i en 60 siders oversikt over litteraturen om kronisk fluorforgiftning. Åpenbart! Dette var altså udiskutabelt allerede i 1933! Han sa også at
Og endelig et sitat fra det samme tidsskriftet som i 1944 skrev:
Men i 1950 - fem år senere - var alt dette plutselig "foreldet". Hva hadde skjedd?
Exner var født i Iowa, USA, og ble utdannet som lege og røntgenspesialist ved Minnesota Universitet, og med tilleggsstudier og eksamener bl.a. i fysiologi (læren om organiske legemers livsytringer), patologi (læren om sykdommene) og biologi (læren om livsprosessene). Han har skrevet en rekke arbeider innen sitt fag, men har vært mest kjent for sin skarpskodde kritikk av fluortiltakene, og han har publisert en rekke skrifter i den anledning. Særlig boken han skrev sammen med legen og allergispesialisten George Waldbott om "Det amerikanske fluorideringseksperimentet" (1957), vakte stor oppsikt. Amerikanske helsemyndigheter og tannlegekretser har angrepet - for ikke å si mobbet - forfatterne voldsomt, med etterdønninger også hos oss.
Exner har fremfor alt påvist at fluoriderings vitenskapelige fundament falt på fluoristenes egne premisser. Han brukte deres egne beviser mot dem selv. Initiativtagerne fastsatte nemlig at to krav måtte oppfylles for at undersøkelser om fluors virkning skulle være vitenskapelig pålitelige:
2. Fluornivået i drikkevannet måtte ha vært konstant i hele perioden.
Det Exner har gjort, er å avsløre et uhyggelig og fordekt spill der mektige industrikretser har fått sentrale helsefunksjonærer over på sin side, og utsatt flere hundre millioner mennesker for stor fare. Den egentlige årsaken var i utgangspunktet at fluorforurensningene fra disse industrier var blitt så alvorlige, at de truet folkehelsen. Ved å innføre fluoridering og andre fluortiltak kunne de omfattende skader av disse forurensninger kamufleres bak et offentlig tannhelseprogram og fremstilles som både nyttige og estetisk attraktive.
Det lyder utrolig? Du tror ikke noe på det?
Da bør du først lese hva som kommer nedenfor, og huske at i USA ble det i 1993 innrømmet fra høytstående offisielt hold, at man tidlig i 1940-1950-årene - i all hemmelighet(!) - og uten ofrenes eller deres foresattes viten - utførte medisinske eksperimenter på voksne, innlagt på sykehus, samt mentalt funksjonshemmede barn i statens institusjoner, ved å gi dem injeksjoner med det radioaktive plutonium - et av de farligste giftstoffer som finnes. For å se hva som skjedde. Injeksjonene var i mange tilfeller dødelige.
Husk at det var fra et land med et slikt vitenskapelige miljø at fluoridéen kom.
Ja, hva var skjedd?
Stikk i strid med hva man visste om fluor, lanserer en forsker ved Mellon-Instituttet i Pittsburgh ideen om fluortilsetning til drikkevann i 1939. Dette instituttet, som ble grunnlagt av brødrene Mellon, som bygde opp en mektig aluminiumsindustri (som er en av de verste fluorforurenserne), hadde til oppgave å finne nye anvendelser for industriens produkter og biprodukter. "Vitenskap betyr business" for dette instituttet, forteller en artikkel i LIFE Magazine i 1938 - og i denne saken er det viktig å merke seg at det er business og ikke sannhet som er formålet.
Forslaget bygde på rapporter som en biokjemiker og en tannlege hadde publisert, og som syntes å vise en positiv virkning av fluor mot tannråte. Det hører med til saken at disse rapportene senere viste seg å være uholdbare. Tannlegen innrømmet det i 1960, og biokjemikeren i 1963. Men da var skaden allerede gjort. Fluorsaken var blitt en tung prestisjesak. Altfor mange samfunnstopper og toneangivende fagorganisasjoner hadde avgitt bombastiske erklæringer om en "overveldende mengde beviser" på både nytte og uskadelighet, så det var ingen vei tilbake.
For sukkerindustrien, som selvsagt var økonomisk interessert i et høyest mulig sukkerkonsum, var tannråten et problem. For den kom fluor som himmelsendt, og omfattende forskning med fluor ble igangsatt - for "å finne ut hvordan tannråten kan kontrolleres effektivt uten restriksjoner på sukkerforbruket", som det heter i en av deres publikasjoner i 1950. Her har med andre ord to sterke industrigrener vært drivende krefter i starten. Den ene vil skjule et enormt forurensningsproblem; den andre fikse en omfattende helseskade på en lettvint måte, slik at deres produkter gikk fri og deres profitt var sikret.
Men hvordan få et forbeholdent helsevesen med på dette?
Vi vet ikke hva som har skjedd bak kulissene, vi har ingen dokumentasjon for hånden, men vi vet at det plutselig startes et større propagandafelttog for å få profesjonene over på fluorsiden. I 1943 kunngjorde plutselig tannhelsedirektøren i staten New York at man i 1945 ville starte kunstig fluortilsetning til drikkevannet i noen få byer - som et forsøksprosjekt. I den forbindelse ble det holdt et stort orienteringsmøte i New York i 1944, der 1000 tilhørere fra faget var tilstede. Der ble det ikke lagt skjul på at forsøkene kunne være risikofylte. Hensikten med å utsette store folkegrupper for fluoreksperimentene var å undersøke "hvorvidt masseforebyggelse av tannråte kan oppnås uten at det oppstår giftvirkninger andre steder i organismen". (Uthevelsen står i referatet).
En av foredragsholderne, som tidligere hadde foretatt omfattende undersøkelser av fluorskader på tannhelsen, og omtalt fluor som et ødeleggende og forstyrrende stoff "av særlig giftig natur", uttaler i sitt foredrag om Newburgh, en av forsøksbyene:
Man brukte store folkegrupper som forsøksdyr, det er sannheten. Mannen som tok initiativet til masseeksperimentene, tannhelsedirektøren i staten New York, avslørte usikkerheten slik:
Han opplyste at eksperimentene ville strekke seg over 10-12 år, fordi det ville ta så langt tid å få fastslått virkningene: "...forkalkningen av tannkronene vil skje inntil 8-årsalderen ... og det vil antagelig ta oss opptil 10-12 år for å kunne undersøke disse tennene".
Det ble dessuten fortalt at omfattende undersøkelser av folks helse ville bli utført i forsøksbyene. Men da 10-års rapportene kom, viste det seg at dette ikke var skjedd. Man slapp en lumsk gift løs på menneskeheten, og tok en pokersjanse på at det ikke var farlig.
Ja, hva var skjedd?
I 1947 er det en viktig endring i det føderale helsedirektoratets ledelse. En advokat som inntil da hadde vært jurist for Aluminium Company of America (grunnlagt av Mellon-brødrene, de med det nyss nevnte Mellon-instituttet) overtar den viktige stillingen som sjef for Det føderale sikkerhetsbyrå. I denne stillingen hersker han over 17 føderale avdelinger med 36.000 funksjonærer - et av disse er helsedirektoratet. Det sies åpent at en sammensvergelse har funnet sted, og påstanden er aldri søkt rettslig mortifisert.
Og i 1950 kommer plutselig et skred av støtteerklæringer og anbefalinger fra de fremste faglige organisasjoner i USA:
Alle delstatenes tannhelsedirektører, Den amerikanske tannlegeforening og Det føderale helsedirektoratet erklærer at tiltaket er effektivt mot tannråte, og slår fast at fluor er "trygt for alle"!
Et mirakel var skjedd: Fluor var med ett helt ufarlig. Det som kunne ta 20-30-40 år på å utvikle forgiftninger i mennesker, var aldeles harmløst for enhver etter bare 5 års eksperimenter. Visste man. Plutselig. Uten at man hadde undersøkt et eneste menneske. Uten fnugg av bevis på at det var slik.
Og i 1951 støtter også Den amerikanske legeforening nølende tiltaket "i prinsippet", som det heter. Men! - med en liten bakdør på gløtt for å sikre retretten - den går ikke god for at det er ufarlig.
Det lyktes komitéen å få lagt for dagen den usikkerhet som rådet om fluorbruk, og den helt kyniske holdningen tilhengerne hadde til folks helse. La oss for eksempel ta kongressmannen dr. A.L. Millers kryssforhør av dr. J.D. Porterfield fra landbruksdepartementet:
P: Ja.
M: Tror De ikke det ville være klokt av helsedirektoratet eller andre grupper å undersøke hva som måtte hende med gravide kvinner og ufødte barn når de får fluor?
P: Jeg tror ikke det er nok penger fra regjeringen eller andre kilder til å undersøke alle mulige hypoteser som måtte bli fremkastet mot de fleste av våre programmer...
M: Vil De si at landbruksdepartementet gjorde en avsporing da de undersøkte hva som kunne skje med griser og purker?
P: Nei, jeg mener det er en forskjell.
M: Det er iorden å gjøre det med griser, men man ønsker ikke å gjøre det med kvinner, er det slik De ser på det?
P: De har forskjellige formål for øyet. Det er mer penger til rådighet for saker av økonomisk verdi enn for helsen.
Den 4. årlige konferansen til USAs tannhelsedirektører ble derfor helt og holdent viet denne saken. Det føderale helsedirektoratet og Barnas Kontor deltok i arrangementet, som fant sted i Washington 6-8 juni 1951. Tilstede var dessuten sjefskirurgen i USAs helsedirektorat, dr. Leonard Scheele, som nettopp var valgt til president i Verdens Helseorganisasjon (WHO), samt en sekretær fra Den internasjonale tannlegeforeningen, dr. Rowlett, som drev en utrettelig lobbyvirksomhet for å knekke den sterke motstanden mot fluoridering i WHO. Dette opplyses i referatet fra konferansen.
Dette beryktede møtet er idag bare kjent av noen få, men det angår absolutt alle som bruker fluor på en eller annen måte. Det avslører hvordan begjær etter makt og kontroll over mennesker kan beruse nøkkelpersonell og byråkrati i et moderne samfunn til de grader, at de blir en farlig trusel mot alle.
Det stenograferte referatet fra konferansen var ment å skulle være hemmelig, men er allikevel blitt kjent ved en lekkasje. Her får vi blant annet et innblikk i det mullvarparbeidet som tidlig ble utført for å få kontroll over Verdens Helseorganisasjon (WHO). Bare 3-4 år etter at fluorideringseksperimentene var begynt i USA, forsøkte USAs delegasjon å få "døren på gløtt" i denne internasjonale helseorganisasjonen. Og med en av sine i presidentstolen fra 1951, så måtte infiltrasjonen bli en suksess: WHO har anbefalt vannfluoridering, og ført fluor opp på listen over livsviktige stoffer (noe det ikke foreligger bevis for, tross flere forsøk. Ett ved California-universitetet anses for å være et slikt bevis, men forsøket ble utført under forhold så ekstreme, at de knapt er en indikasjon).
At sterke interessegrupper driver en intens lobbyvirksomhet i WHO, fortalte vår nå avdøde helsedirektør Torbjørn Mork i 1983: Mektige industrikrefter hadde hindret at WHO publiserte en rapport som avslørte "internasjonale storkonserners spredning av nye alkoholvaner i sårbare u-land".
Det er derfor ikke overraskende at vi finner en fremstående representant for Kellogg Foundation, Philip Blackerby, tilstede på denne spesielle konferansen i 1951. Blackerby ble senere Kelloggs president, og Kellogg er som kjent et kjempestort multinasjonalt næringsmiddelkonsern som bl.a. fabrikerer denaturert sivilisasjonskost. Hva hadde dette konsernet på denne konferansen å gjøre?
Konferansens hovedforedragsholder var tannhelsedirektøren i Wisconsin, Frank A. Bull. Det sier deg ingenting, du kjenner ham ikke; men jeg kan fortelle deg, at det er denne mannens løgner og løgnmetoder som har vært grunnlaget for den fluorpolitikk som har vært brukt over hele verden for å fremme bruk av dette farlige stoffet. Noen sitater fra foredraget:
- Hvilke innvendinger er det så mot fluorideringsprogrammet? Jeg tror det første som dukker opp er: "Er ikke fluor det stoffet som forårsaker flekkemalje eller fluorforgiftning? Prøver dere å foreslå at vi skal ha slikt i vannet?" Hva vil dere svare? Dere må ha et svar, og det må være godt! ... Vel, vi forteller dem dette, at en milliontedel dental fluorose gir de vakreste tenner som noen noensinne har hatt. Og vi viser dem bilder av slike tenner. Vi forsøker ikke å si at det ikke er noe slikt som fluorforgiftning, selv ved 1,2 ppm som vi anbefaler. Men dere må ha et svar, kanskje dere har et bedre.
- Noe som er vanskelig å svare på er det argumentet at fluoridering ikke er nødvendig. De snakker om andre metoder, og når de får lagt sammen alle prosentene tannråten kan reduseres med dem, havner vi på minussiden. Når de tar oss på vårt eget ord, gjør de oss til grove løgnere (awful liars).
- Hvis noen mennesker er imot fluoridering, må du slå deres innvendinger ned. Det samme gjelder spørsmålet om giftigheten. Legg det vekk. Overse det. "Vi vet det har absolutt ingen annen virkning enn å redusere tannråten", sier du og går videre. Hvis spørsmålet dukker opp, må du ta deg av det, men bring det ikke på bane selv.
Bull: Ja, alt dere kan gjøre er en god metode. Jeg mener at den beste måten å gå frem på, er å si det stikk motsatte. Ikke å gjendrive saken, men å vise at det motsatte er tilfelle.
Johns: Vi viser det i vår erklæring.
Bull: Det er den beste metoden! Når de sier ja, må dere si nei!
Bull (i et annet svar): Vi må avlive noen historier endel av oss var med på å lage. Disse fyrene (motstanderne) kan bare ta erklæringene fra Den amerikanske tannlegeforening, eller Det føderale helsedirektoratet, eller dekanene ved de odontologiske læresetene, eller forskere rundt omkring i landet, og de kan bevise at vi er fullstendig gale som overhode tenker på å fluoridere. Dere må avlive det! Det er ingen vei utenom.
Og dermed startet en "alminnelig røklegging" av skader og faremomenter som kan være uten sidestykke i det offentlige helsevesens historie. (Muligens er det bare røykleggingen av skadene etter atomreaktorulykkene som er verre). En større gruppe amerikanske leger avslørte endel av dette i en egen bok, der de kalte fluor for "den beskyttede forurenser". Fluor ble nesten konsekvent holdt unna alle miljøundersøkelser. Nærværet av en farlig helse- og miljøtrusel ble "røkelagt". Enhver skade, eller mulighet for skade, ble kategorisk benektet, dysset ned eller "kontrollforsket" ut i en tåke av tvil eller ingenting. Enhver risiko ble bagatellisert. Kronisk sykes risiko i et fluormiljø ble kamuflert. Forskere som oppdaget at det var noe med fluor som ikke stemte med det glansbilde man viste frem, ble mobbet som inkompetente. Vitenskapelige artikler med kritikk av fluor ble sensurert vekk i toneangivende fagskrifter.
Bortsett fra en vedvarende, ulmende uro i visse fagkretser, råder det idag en betent stillhet omkring saken på nesten alle områder. Det er derfor du bare hører om svovelregnet, men aldri om fluorregnet.
Svar: Nei! Brukt på anbefalt måte, er det ingen grunn til bekymring. Og dessuten er det så vanlig at folk har flekker på tennene allikevel, og av mange andre årsaker enn fluor, at ingen vil legge merke til det.
Spørsmål: Er fluorflekkene synlige?
Svar: Nei! De er så svake at bare en trenet observatør kan se dem.
Spørsmål: Er flekkene skadelige?
Svar: Tvert imot, de viser at tennene er beskyttet mot tannråte, og de gjør folk attraktive og vakre. Alle burde prøve å oppnå skjønnheten ved å få tannemalje med flekker av fluorforgiftning, det blir de "vakreste tenner som noen noensinne har hatt".
Spørsmål: Men hvis noen ønsker å unngå emaljeflekkene, hva skal de gjøre?
Svar: De skal bruke fluor! Det beskytter mot fluorforgiftning!
"Fluoridering og tennenes utseende" heter artikkelen i jubileumsnummeret av foreningens tidsskrift (JADA 71:1129-1137, 1965). Ved studium av faglitteraturen hadde man funnet at "vitenskapelig kontroll" av fluor i drikkevannet ikke bare reduserte tannråten, men også "beskyttet mot flekkemalje", heter det. Selve årsaken til forgiftningen ble plutselig en beskytter mot samme forgiftning.
Artikkelen følges opp 1 1/2 år senere av en ny artikkel (JADA 74:389-397, 1967), og vi får vite, at å bli fluorforgiftet er ønskelig og attraktivt:
- Personer med kronisk fluorforgiftning diagnostisert som mild, ekstremt mild eller tvilsom, har tenner som viser kliniske tegn på fluor. Deres tenner er således ønskelige sett både fra et tannråtemotstandsdyktig og skjønnhetsmessig synspunkt.
I Norge fulgte tidligere tannlegeprofessor Arne R. Hagen ved universitetet i Oslo opp:
En skarpøyet vitenskapsmann ved Wisconsin-universitetet, dr. Ionel Rapaport, oppdaget i 1956 at det ble født flere mongoloide i fluorstrøk enn i ikke-fluorområder. Hvis det var tilfelle at fluor skapte alvorlige genetiske skader på mennesker, ville fluoridering være en uhørt forbrytelse, det var alle klar over.
Man mobiliserte, og man valgte et lurt sted å gjøre det: En "kontrollundersøkelse" ble utført i England i 1957. Resultatet bekreftet naturligvis ingenting, og ble brukt til å kritisere den amerikanske undersøkelsen for feil og mangler. At det var smart å gjøre dette i England, skyldes at det engelske folk inntar relativt mye daglig fluor fra sin sterke tedrikking, uansett om de bor i et høyfluor- eller et lavfluor-område (dette er fastslått ved undersøkelser av engelske kostholdsvaner). Derfor er en mongolisme-undersøkelsen fra England meningsløs som kontroll.
Men med henblikk på denne kritikk ble det i 1958 utført en ny kjempeundersøkelse i staten Illinois i USA, og med finansiell støtte og ledelse fra Det føderale helsedirektoratet, Public Health Service. Dette var intet privat prosjekt, det skal man merke seg. En av sjefene ved Det nasjonale tannforskningsinstituttet var, sammen med Illinois Board of Health, med på å utarbeide planene og kontrollen av undersøkelsen, som han karakteriserte som "temmelig enkel og helt nøyaktig".
Resultatet ble et sjokk: Det ble født over dobbelt så mange mongoloide i fluorstrøk som i områder med lite fluor. Statistikere som gransket undersøkelsen, fant at den var statistisk pålitelig, og at sjansen bare var 1:1000 for at noe annet enn fluor hadde forårsaket arveskaden.
USAs og flere andre lands helsemyndigheter som ivrer for fluor, blant dem Norge, har gjort store anstrengelser for å dysse ned dette. Metoden er gjerne å hente inn kledelige tall fra annet hold, eller å angripe resultatet fra 1956 for feil og mangler, og å "glemme" den reviderte kontrollundersøkelsen fra 1958 (Det var også metoden til den statlige norske fluorkomitéen i 1968). Til tross for at de som til syvende og sist må bære det fulle ansvaret for katastrofen har gjort tallrike forsøk på å "røklegge" saken, er det ikke levert noe bevis på at fluor kan utelukkes som årsak, eller medvirkende årsak, til den kromosomforstyrrelse som resulterer i Downs syndrom.
Førrlater temaet, ta med et lite poeng: Jo eldre en kvinne er når hun blir gravid, jo større er sjansen for å få et barn med Downs Syndrom. Og jo eldre et menneske er, jo mer fluor har samlet seg i dets organisme. Dr. Rapaport gjorde en interessant oppdagelse i sine undersøkelser: Gjennomsnittsalderen på kvinner som fikk barn med Downs Syndrom var lavere i fluorstrøk enn i områder med lite fluor.
Dr. Rapaport oppdaget ved senere eksperimenter på insekter
"Den beste metoden" infiltrerte hurtig hele samfunnssystemet. Det avslørte en rettssak som Exner anla i 1954 mot fluorforkjemperne i en by i USA. De hadde utlovet en belønning på 1000 dollars til den som kunne "bevise at fluor tilsatt drikkevannet i forholdet 1 ppm hadde skadevirkninger på mennesker". Exner gjorde krav på pengene, fordi han kunne bevise at en ung kvinne hadde dental fluorforgiftning ("meget mild" dental fluorose med skjemmende pigmentering på fortennenes forsider), og at hun aldri hadde bodd fast i noe område hvis vann inneholdt mer enn 1 ppm. Hans krav ble avvist, og han gikk derfor til sak.
Exner tapte saken, ikke fordi det var noen objektiv, faglig tvil om at kvinnens skjemmende tannflekker skyldtes fluor, men fordi retten brukte det offentlige helsevesenets nye definisjoner(!). Der ble de mildeste grader av dental fluorose ikke definert som skade. Juridisk sett var skadene forsvunnet.
I videste forstand gjelder dette derfor all fluorbruk, enten det er fluordrikkevann, fluortabletter, fluorskyllevann, fluortyggegummi eller fluortannpasta. Ingen grunn til bekymring - bare du bruker fluor på anbefalt måte. Ja, så viktig regnes denne undersøkelsen for å være, at da en norsk statlig fluorkomité, bestående av 11 spesielt utplukkede professorer, skulle vurdere fluors sikkerhet i 1968, sto Bartlett/Cameron-undersøkelsene sentralt i innstillingen (som naturligvis anbefalte fluortilsetning til drikkevann i Norge. Flertallet av komitémedlemmene var jo på forhånd kjente fluorister. Komitéens hensikt var å være partisk, hvilket også dens mandat avslører. Innstillingen inneholder minst 3 løgner om Texas-undersøkelsene, samt flere fortielser).
Jo, Bartlett og Cameron er byer som angår deg, det kan du skrive opp!
Årsaken til at de ble valgt, er at Bartlett hadde hele 8 ppm fluor i vannet fra naturens side, mens Cameron, som liksom skulle være "kontrollby", hadde 0,5 ppm, og ble derfor kalt "fluorfri", og det er selvfølgelig en løgn. 0,5 ppm fluor er ikke fluorfritt. Hensikten var å vise at helsetilstanden i Bartlett var like god som i Cameron, særlig med henblikk på eldre, og derved gi dekning for påstanden om at mange millioner mennesker "gjennom generasjoner" hadde brukt fluor i relativt store mengder "uten påviselige skadevirkninger". Sa en professor ved universitetet i Oslo. Og det var også løgn. "Innbyggerne i denne byen hadde helt normale helseforhold; den eneste avvikelse var at beinsubstansen var noe tettere enn normalt". Sa han. Og det var enda en løgn - den groveste av dem alle.
For å avsløre dette, må man granske originalrapportene. Men la oss først huske hva jeg før har nevnt: Det var kjent allerede dengang at ved så høye fluornivåer ville mange mennesker være i faresonen, særlig var det kritisk for tennene og benvevet. Fra India var det oppdaget invalidiserende skjelettforgiftninger i flere områder - tross fluornivåer helt ned til 0,6 ppm, nesten på nivå med den "fluorfrie" Cameron.
Det var med andre ord nødvendig å regissere et kvasi-vitenskapelig skuespill, og undersøkelsene i Bartlett og Cameron ble derfor kalt "en 10-års studie". Vi skulle innbilles at befolkningen i de to småbyene ble holdt under kontinuerlig observasjon over et lengre tidsrom - fra 1943 og til 1953. Men det er bare bløff, for det ble kun foretatt 2 - to - undersøkelser i "10-års studien", nemlig én i 1943, og én i 1953. Undersøkelsene ble foretatt av to vidt forskjellige legeteam med de usikkerhetsfaktorer dette medfører. Men det spiller neppe noen rolle i denne sak, for undersøkelsen fra 1943 er nemlig aldri blitt publisert! Vi vet ikke hvordan de tolket situasjonen dengang - i 1943. Bare noen av tallene ble kjent - i 1953.
Dernest skal vi altså merke oss at Cameron ikke er noen fluorfri by, slik det påstås. Hvis man drikker 2-3 liter 0,5 ppm fluorvann pr. dag, noe det vil være sannsynlig å gjøre i dette varme klima, så får man allerede den anbefalte fluormengde. Også kontrollen er bare en bløff.
Det hører med til historien at fluornivået i Bartletts drikkevann var ukjent før 1936. Først da fikk byen vannkilden med 8 ppm. Innbyggerne der har følgelig ikke drukket 8 ppm fluorvann "gjennom generasjoner", som vi skal lures til å tro, men bare i 7 år før første undersøkelse i 1943. Lureriet med vannet fortsatte, for ett til halvannet år før man foretok undersøkelse nummer to i 1953, ble drikkevannet i Bartlett plutselig defluoridert til 1,2 ppm (11. mars 1952). Hvilken virkning dette hadde på resultatet vites ikke, men ved undersøkelsen i 1953 har "høyfluorbyen" hatt 1,2 ppm i ett, kanskje halvannet år, og den "fluorfri" kontrollbyen 0,5 ppm.
Størrelsen på gruppene som ble undersøkt i 1943, var bare 116 av 1668 innbyggere i Bartlett, og 121 av 5040 i Cameron. I 1953 var disse skrumpet inn til henholdsvis 76 og 80 grunnet fraflytting og dødsfall. Hva man måtte oppdage i slike smågrupper, mente 11 norske professorer med "den høyeste vitenskapelige kompetanse og tillit i vårt land", at vi kan bruke som bevis for sikkerheten til hundrevis av millioner mennesker i vidt forskjellige miljøer over hele jorden. Og ikke bare det. Komitéen sa nemlig om Bartlett/Cameron:
Men når man nå engang har umaket seg med å regissere dette skuespilleri for oss, og fluorfundamentalistene selv synes det er "den store stil", kan vi jo merke oss et par saker og ting i farten:
For det første var det en klar overdødelighet blant eldre i Bartlett på 265 prosent. I aldersgruppen 40-55 år var overdødeligheten hele 500 prosent i tiårsperioden! Vår statlige fluorkomité sa:
For det andre var hyppigheten av benbrudd dobbelt så høy, og endringer i bensubstansen (økt eller minsket tetthet) fire ganger så høy i Bartlett. Meget interessant på bakgrunn av hva vi vet om fluors giftighet for benvev, og fordi det nylig (1992) foreligger en medisinsk rapport om en økt risiko for lårhalsbrudd hos eldre i kunstig fluoriderte områder.
Hva med fluorforgiftninger av tennene?
I Bartlett var de katastrofale, kan USAs føderale helsedirektorat fortelle! Helt ødeleggende dental fluorose for 3/4 av befolkningen, resten hadde mildere forgiftninger. Ingen var uten skader. Etterat vannet ble defluoridert 11. mars 1952, bedret fluorose-situasjonen seg noe, men en undersøkelse publisert i 1965, viste at hele 63 prosent av barna allikevel hadde vansirende, gulbrune fluorflekker på fortennenes forside (demonstrert med fargefoto i Den amerikanske tannlegeforeningens eget tidsskrift, og der man har "glemt" at Bartlett har defluoridert vann ned til 1,2 ppm, og derfor feilaktig oppgir at fluornivået er 8 ppm). 63 prosent av barna med gulbrune flekktenner! Så giftig er drikkevann med bare 1,2 ppm fluor i relativt varmt klima. Hos oss ønsket man i noen landsdeler å bruke 1,7 ppm fluor.
Som jeg nevnte i forbindelse med tannhelsedirektørenes 4. årlige konferanse, ble de offisielle helsemyndigheter alarmert da nyheten ble kjent. Ikke fordi det kunne true folkehelsen, men fordi man ødela det fine fluorprogrammet deres, og de utarbeidet en målrettet kampanje med bruk av "den beste metoden", det vil si løgn. De hadde jo dessuten med egne ord sagt at fluor, brukt slik de anbefalte, var helt ufarlig, så de "kunne ikke gå tilbake på det".
Men forskeren som utførte disse dyreforsøkene, kom ikke med noen kategoriske utsagn. Han var av den type fornuftige mennesker en forbruker kan lytte til. Han sa om resultatene - med henblikk på bruk av fluor til mennesker:
Men det var fremfor alt noen eksperimenter som viste fluors skadevirkninger på celler (jeg kommer tilbake til det), som i 1974 fikk en privat helseorganisasjon i USA, The National Health Federation, til å starte et spesielt forskningsprosjekt. Hensikten var å få undersøkt om fluor hadde en kreftfremkallende effekt på mennesker. Teorien var at dette burde kunne påvises i dødeligheten av kreft i en større folkegruppe som i noen år hadde drukket kunstig fluoridert vann.
Man valgte de ti største byene i USA med fluoridering innført før 1960, og sammenlignet med de ti største byene uten fluoridering inntil 1970. Tallene kom på bordet i mars 1975:
Resultat: De fant at forholdene var enda verre en de første undersøkelser viste. Kreftoverdødeligheten i fluorstrøk var ikke 25.000, men hele 35.000 pr år! Hvert 15. minutt døde en amerikaner av fluorfremkalt kreft. Det ble også oppdaget at fluorkreft utviklet seg hurtigere enn andre kreftformer.
Når vi nå kort skal referere hva som skjedde etter dette, så er det et helt overskyggende poeng å ha i minne hvordan fluorsaken begynte, og hva de som ivret for tiltakene sa. Dengang!
2. For det andre visste de ingenting om hvilke virkninger eksperimentene ville ha på menneskekroppen, hverken på tennene eller andre organer. Det sa de helt åpent før de begynte (1944) - og mens det satt 1000 kolleger og hørte på!
3. For det tredje sa de - også helt åpenlyst og redelig nok - dengang! - at det ville ta lang tid før de visste noe sikkert. På dét tidspunktet visste de følgelig ikke et fnugg om fluor og kreft hadde noe med hverandre å gjøre - og de undersøkte det heller ikke! Før de begynte. Dette er udiskutable kjensgjerninger!
I tillegg til tannforgiftningene har man senere oppdaget at nyresyke mennesker er i faresonen i et fluorforurenset miljø - uansett hvor "godkjent" det er. Særlig vil fluorutskillelsen i urin gi indikasjoner på om noe er galt fatt. Enkelte analyser av små grupper barn viser at utskillelsen varierer sterkt fra individ til individ. Hvilken betydning dette har for dem som utskiller minst, vet vi ikke. Men vi vet, at de nøkkelpersonene som var med på å starte hele fluorprosjektet (som idag berører nær 200 millioner mennesker som drikker kunstig fluortilsatt vann, og de mange hundre millioner som børster tennene med fluortannpasta m.m.) - de blandet urinen fra opptil et par hundre(!) mennesker før de analyserte fluornivået i denne blandingen. Deretter publiserte de at det ikke er funnet noen unormale avvik i fluorutskillelsen i urin hos noen i gruppen. Neppe overraskende, skulle jeg tro.
Men de har iallefall lært én ting: Å bruke fluoridert vann ved behandling med kunstig nyre på nyresyke, er risikabelt. Så det har de sluttet med. Enda så trygt det var "for alle" - i 1950 - og deromkring.
Som jeg nevnte tidligere, ble enhver forsker som fant et eller annet betenkelig ved fluorbruk i sine laboratorier eller undersøkelser i marken, straks utsatt for et kobbel av offentlige helsefunksjonærer og deres forskere som med "inngående undersøkelser" alltid fikk resultater som sto "i den skarpeste motstrid" til det som ble "kontrollert". (Hadde de vært like nidkjære når det gjaldt deres eget materiale, hadde fluortiltakene falt døde til jorden forlengst. Tro meg!).
To forskere ved universitetet i Oxford, England, utførte noen laboratorieforsøk i 1963 og 1965, og de viste at levende celler ble skadet ved de fluornivåer mennesker fikk i blodet når de drakk anbefalt fluorvann. Det var bl.a. disse forsøkene som ga støtet til de store kreftundersøkelsene i USA. Oxford-forskerne hadde uventet oppdaget vår lumske følgesvenn. Men hvilken naivitet! De kjente ikke fluorsaken, og ante ikke hva de kom borti. De fortalte senere at de hadde vært helt himmelfalne over den enorme, nesten verdensomspennende kritikken deres enkle forsøk var blitt møtt med, og de så seg tvunget til å avslutte sin fluorforskning.
Tilbake til spørsmålet fluor og kreft. Hva er altså situasjonen? Mektige, toneangivende kretser innen offentlig helsevesen og visse vitenskapelige organisasjoner og miljøer nær tilknyttet disse kretser, gjerne som rådgivere, står plutselig ansikt til ansikt med denne mulighet:
Et tiltak de hadde tvunget på mange hundre millioner og sagt var helt trygt og uskadelig "for alle" (ja, i 1967 ble det fra universitetshold i Norge sagt at det fantes garanti(!) for at det var ufarlig) - kunne ha drept godt over en million mennesker gjennom årene (idag - 1996 - kan det være blitt flere millioner). De risikerer å bli stilt til ansvar for noe som kan vise seg å være en av de største forbrytelser i historien.
Spørsmål: Hvordan tror du sannhetens kår blir i en slik situasjon? Tror du at alle disse sentrale toppfolkene - der de står med ryggen mot veggen og ser ansvaret inn i hvitøyet - vil si omtrent noe slikt til oss alle:
Kort skal jeg fortelle deg dette, for saken er altfor omfattende til å gå i detalj:
At det kan være en overdødelighet av kreft i fluoriderte områder er ikke bevist å være "uholdbart", tross desperate "kontroller" fra fluorister i flere land - også hos oss. Det har vært en "alminnelig røklegging" uten sidestykke i denne sakens historie. Av meget forståelige grunner.
Forskerne som fant kreftoverdødeligheten har forsvart sitt prosjekt mot all kritikk, men det får vi ikke vite noe om. Heller ikke at kritikerne brukte irrelevant materiale i sine angrep. Men fluorfundamentalistene har - så langt - lykkes i å nøytralisere dette farlige spørsmålet, og det var jo hensikten. Det er bare å gratulere!
En yndet taktikk er dessuten å fremstille alt vitenskapelig materiale som er kritisk til fluorbruk som "foreldet", uansett hvor nytt det måtte være. Noe helt annet er det med rapporter som har vært positive - uansett hvor gamle de er. I så fall er de nemlig "klassiske studier". Men hvis du derimot bruker nøyaktig samme "klassiske studier", og trekker frem skader som står omtalt i disse fortreffelige vitenskapelige dokumenter, skader som er fortiet av våre helsemyndigheter og deres sakkyndige, så blir de som ved trolldom straks "foreldet".
"Foreldet"? Vil det si at det egentlig er ubrukelig? Vitenskapelig sett har det ikke vært godt nok? Men var det ikke dette materialet som ble kalt for "en overveldende mengde beviser"? Var det ikke på grunnlag av dette "foreldede" materialet at man startet absolutt alle fluortiltak? Dårligere var det altså ikke? Sa de selv iallefall. Boken jeg skrev om fluorsakens utvikling, og publiserte i 1977, refererte også helt nytt forskningsmateriale, men den var allikevel "foreldet" fra første stund.
Kanskje vi skal minne om, at hvis Napoleon, eller Kleopatra, eller Adam og Eva, eller hvem det måtte være i fortiden, sa at 2 + 2 = 4; så vil 2 + 2 stadig være 4 den dag i dag! - selv om det måtte overraske noen ved våre universiteter å oppdage akkurat dét. En bevist sannhet blir ikke "foreldet", selv om det måtte vedtas med daglige håndsopprekninger ved et eller annet universitetsfakultet.
Når fluor er en risikofaktor for vårt benvev, noe som forlengst er påvist, og nå nylig i Den amerikanske legeforenings tidsskrift (1992), der fluoridering synes å øke antall lårhalsbrudd hos eldre - altså svekke bensubstansen - så er dette en bekreftelse på at det som var sant om fluor i 1930-årene, også er sant idag. Fluors giftighet opphører ikke - blir ikke "foreldet" - etter et dekret fra noe universitet eller helsedepartement. Utrolig for noen universitetskretser kanskje, men sant allikevel!
Er du klar over at da man startet fluorbørsting av skolebarn i midten av 1960-årene, så benyttet man en 1 prosent natriumfluorid-væske, og denne konsentrasjonen var så giftig, at den var påvist å være effektiv til bekjempelse av møll (ja, du er vel klar over at natriumfluorid tidligere har vært brukt både som insektsmiddel og som rottegift)? Dette lot man ungene putte i munnen, og løy foreldrene opp i stry med å påstå at oppløsningen var "meget svak". Det var den ikke, nei! Barna fikk utlevert et fluorkvantum som representerte akutt forgiftningsdose for dem alle - uten at noen ante det. Vet du at på enkelte skoler ble det delt ut så mye fluorvæske, at det var akutt dødelig dose for barna?
Det strømmet inn meldinger fra hele landet om barn som ble syke, kastet opp eller endog besvimte - hvilket var helt naturlig i denne situasjonen. Det er bare et mirakel at ingen døde! Våre helsemyndigheter og deres rådgivere ved universitetet bare latterliggjorde barnas reaksjoner som "innbilning", for fluorvæsken var jo så svak, så svak.
Vi fluormotstandere sendte da et brev til våre helsemyndigheter. Med henvisning til autoritativ, vitenskapelig forskning, ble den dødelige risiko man utsatte barna for, påvist. Skyndsomt reduserte helsedirektoratet fluorkvantumet med hele 70 prosent! Mer "innbilning" var det ikke. De hadde satt barna våre i livsfare, det er sannheten. Og plutselig ble de klar over det og foretok en panikkartet snuoperasjon - med "alminnelig røklegging", en humbug jeg har avslørt i min fluorbok av 1977. Fluortiltakene i 1960-årene må være det farligste overgrep som våre helsemyndigheter noensinne har utsatt norske skolebarn for. En kriminell handling!
Er du klar over at hver gang du børster eller skyller med fluor, går noe av det inn i organismen på samme måte som om du skulle bruke fluortabletter eller drikke fluoridert vann? Kjenner du den langsiktige effekten av dette? Jeg har nettopp fortalt deg om rapporter som tyder på at ditt benvev kan komme i en kritisk fase om noen tiår hvis du får i deg daglig ekstra fluor. Jeg har også referert den usikkerhet som råder om forholdet fluor/kreft. Men du synes kanskje ikke det er noe å bry seg om?
Det er påvist at førskolebarn som børster med fluor kan få i seg 0,5 mg fluor ved hver børsting (det samme som to fluortabletter). I skolealder blir det også skylling, hvis du gjør som fluoristene håper. Innbiller du deg virkelig, at et barn på for eksempel 6 år vil greie å holde en munnfull fluorskyllevann med frisk mentolsmak i munnen i ett minutt flere ganger om dagen (slik det anbefales), uten å risikere å svelge noe? Og kanskje - når et barn(!) først har det i munnen - kan svelge alt sammen ved et uhell? Vet du at munnfullen inneholder 2,3 mg fluor, og hvis barnet svelger to munnfuller får det ca 5 mg fluor pr. dag - pluss fluor fra tannbørsting? Det er ingen som helst tvil om at dette innebærer en forgiftningsrisiko for barnet på lengre sikt.
Barnet ditt skulle vel ikke attpå bruke natriumfluoridtabletter, eller kanskje har brukt det tidligere? Har du brukt det i din barndom? Kjenner du konsekvensene dette kan få på lengre sikt? For barnet? Eller for deg? Er du klar over at all denne fluorbruk nå har vakt bekymring i fagkretser utenlands - selv blant fluorister? Ja, selv blant dem! De har sluppet løs tigeren, og begynner å ane konsekvensene av hva de har gjort....
En professor ved universitetet i Oslo sa i et foredrag i 1967:
Copyright © 1996 Adolph Denis Horn
Adolph Denis Horn, Thomas Heftyes gate 54b, N-0267 Oslo
Tilbake eller til katalog:
For kontakt eller kommentarer, vennligst send en melding til adolph@online.no
Eller til postadresse:
Arbeider 1972-1977
Arbeider 1980-1990
Arbeider 1992-1996
Noen lithografiske arbeider
Katalog
Top: Adolph Denis Horn